Innskudd av prøver

Bankens database og uttak av prøver

Faglig opplæring og bestemmelser

Prosedyrer for innsamling og prøvetaking

Miljøprøvebanken er et framtidsrettet arkiv med miljøprøver fra norsk natur, og et viktig verktøy i den nasjonale og internasjonale kampen mot miljøgifter.

Miljøprøvebanken inneholder dypfryste prøver fra blant annet fisk og fugler fra hele landet og Arktis. Prøvene som legges i banken blir tidskapsler som tar vare på dagens miljø, slik at de kan analyseres med framtidas kunnskap.

Lokalene til Miljøprøvebanken ligger i underetasjen i Forskningsparken/CIENS, og brer seg over 200 m². Behandling og opparbeiding av innsamlet materiale gjøres i to dedikerte laboratorier. Prøvene blir så bevart i et kompakt frysearkiv (-25°C) eller i ultrafrysere (-85°C).

Lærdom fra fortiden

Norge trenger en miljøprøvebank fordi historien er full av eksempler på at mennesker finner opp stoffer som først blir ansett for å være nyttige, men som senere viser seg å være miljøgifter.

Miljøgifter er kjemikalier som er lite nedbrytbare, kan hope seg opp i levende organismer, og som er giftige.

Det insektdrepende midlet DDT ble funnet opp i 1939, og det ble brukt intenst i mange år før man forstod at det også tok livet av rovfugler og kunne føre til kreft hos mennesker. Tetraetylbly (TEL) ble funnet opp i 1920 og brukt som tilsetningsmiddel til bilbensin i mange år, fordi det førte til høyere motorkraft og lavere bensinforbruk. Men i 1990-årene måtte blybensinen fases ut på grunn av økende kunnskap om giftvirkninger i miljøet.

Fremtid uten miljøgifter

Hittil har miljøprøver fra naturen blitt analysert med tanke på de miljøgiftene vi allerede kjenner, som for eksempel PCB, kvikksølv og PAH.

Miljøprøvebanken gjør det mulig å oppbevare prøver i mange år, slik at forskere i framtida kan analysere dem med tanke på miljøgifter vi i dag ikke vet om. Dermed blir det også mulig å finne tiltak mot miljøgiftene.

Historien om Mjøsa

I 2002 ble det oppdaget urovekkende konsentrasjoner av bromerte flamme- hemmere (PBDE) i fisk i Mjøsa.

Heldigvis hadde forskere tatt vare på prøver av lågåsild fra Mjøsa siden 1993, og dermed kunne de finne ut at nivåene av PBDE begynte å stige i 1997-1998. Det tydet på at et punktutslipp var årsaken, og forurensningsmyndighetene stilte nye og strengere krav til bruk og utslipp av PBDE.

I dag er nivåene av PBDE i fisk fra Mjøsa tilbake på de lave nivåene fra før 1997.

Den nasjonale miljøprøvebanken

Historien om flammehemmerne i Mjøsa endte godt fordi Norges største innsjø hadde en lokal miljøprøvebank.

Antakelig bruker vi også i dag stoffer som senere vil vise seg å være miljøgifter. Miljøprøvebanken kan brukes for å identifisere disse stoffenes forekomst i miljøet så tidlig som mulig.

Miljøprøvebanken skal inneholde prøver fra hele landet, og dermed får vi et nytt og nyttig verktøy i kampen mot miljøgifter.

Miljøprøvebanken eies av Klima – og Miljødepartementet og styres av Miljødirektoratet. Den daglige driften er tillagt CIENS som nasjonal oppgave.

CIENS er et strategisk forskningssamarbeid mellom selvstendige forskningsinstitutter og Universitetet i Oslo. CIENS skal være et ledende nasjonalt og internasjonalt tyngdepunkt for tverr- og flerfaglig forskning om miljø og samfunn.

Driften og utviklingen av Miljøprøvebanken skjer i tråd med anbefalinger fra en ekspertgruppe bestående av:

• Bjørn Munro Jenssen (leder), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
• Kine Bæk, Norsk Intitutt for vannforskning
• Geir Wing Gabrielsen, Norsk Polarinstitutt
• Anita Evenset, Akvaplan-niva
  
• Martin Schlabach, Norsk institutt for luftforskning
• Bente Nilsen, Havforskningsinstituttet (tidligere Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning)
• Sara Danielsson, Naturhistoriska riksmuseet, Sverige